På tross av upops juleopprydding har fanascumparty kompilert en liste over musikkvideoåret 2009. I mangel av andre kanaler presenterer vi den bare på leketøys - edit: også publisert som julekort på smug. Listen er kommentert i samarbeid med dj marvin. Enjoy!
1) Land of Talk - It's Okay Regi: WeWereMonkeys Lun kanadisk indierock med videokunstneriske venner. Vi stifter bekjentskap med både aftereffectsfulger, hester og hyener gjennom innovativ filmteknikk. Hefitg mange timer bak spakene her.
2) Mister Speed Remix, The BASICs - WITH THIS SHIP Regi: Keith Loutit (musikalsk-kortfilm)
Objektiv lens-shift beskrivelse av Sydney havn. Vi har har alltid vært svake for hyperrealisme og infrastruktur. Denne rakkeren av en videokunstner har gjort det til sitt prosjekt å dokumentere Sidney over tolv måneder med denne slående teknikken.
3) Lindstrøm - The Magnificent Regi: Mushroomsmoke (fanvideo)
Denne legenden av en fanvideokunstner leverer alltid på høyt nivå. Hans tidligere tolkninger av Röksopp og Frost er store favoritter. Nå også med Lindstrøm som perfekt audiativt bakteppe.
4) The Golden Filter - Solid Gold Regi: Moop Jaw
Kanskje ikke Marvins store favoritt - men ingen burde unngå å følge den gyldne reven (var det noen som sa kitsuné?).
5) Birdy Nam Nam - The Parachute Ending Regi: Willy Sweeney
Real fucking high on drugs. . . space the way the french see it.
7) Die Roten Punkte - Ich Bin Nicht Ein Roboter (I Am A Lion) Regi: Jonno Katz
11.000 treff på tuben siden mars er årets mysterium. Denne videoen har jo alt. Den bukker til fortiden med strofer som "living in Detroit, putting on tires" og samplet fra Discopolis.
8) Ultra Sheriff - Nemesis Regi: Torjus Erfjord
Scifiindie fra Rogaland med siste nytt fra The Gathering: 12 poeng til Rogaland.
9) The Subs - From dusk till dawn Regi: Michélé de Feudis
3 ting; lyn-fot-protese, akira referanser og landeveien. Deilig med litt old-fashioned storytelling.
10) Slagsmålsklubben - Sponsored by destiny Regi: Tomas Nilsson (studentarbeid)
Rødhette: Men bestemor, minn meg på hvorfor du så store polygonflater? Bestemor/ulven: Det er fordi jeg har så mange popkulturelle referanser barnet mitt.
Ekte hybris brakte fanascumparty til Berlin (29. mai - 31. juni). En stor klump angst og en lass med erfaring senere er det tid for å betrakte noen opplevelser.
- fanascum olsenborg klar til dyst.
Fredagen startet flott, halvtrøtt overflight med bjolsen som guide i landskapet. Vel nede på tysk jord fikk Olsen raskt bange anelser om at vi hadde for lite s-video, og etter en meget velsmakende burger og carlsberg på hotellet (supergunstig nur fünf euro) bar det ut på jakt etter s-videokabel av typen 15 meter.
Betraktinger om hotellet: flott bomaskin med uhorvelig god plassering nær hjertet av mitte, men sprekkferdig av høylydte australienere, tvilsomme amerikanere og et lacrosslag fra uk. Se kart til sist i innlegget.
Første gig - Bar 23: - inventar Bar 23. Øst-berlins hyggeligste, men fjerneste bartender Andreas med lyseblå skjorte innerst i lokalet.
Lengre inn i undergrunnen enn Bar 23 er det vanskelig å komme, selv i Berlin. Tungt rødt lokale med spindelvev og svært farlig strømanlegg gjorde riggingen til en interessant utfordring. To prosjektorer på meget improviserte stativ, en svært utsatt DJ-pult og 15 meter velinvestert s-video - og vi var klare.
- litt gaffa på det improviserte stativet gjorde det *litt* mer stødig
- vi er godt i gang!
fanascumparty opplevde i hovedsak bare gode tilbakemeldinger fra en smekkfull Bar 23. Én kvinnelig gjest ble imidlertid svært indignert av "discopolice", og irettesatte cumparty så til de grader at det ble vedtatt at vi hoppet over hele sexual sleeze lista. Men "girls on film" på bildet over passerte radaren helt glatt.
Etter et maratonsett på 5(!) timer forlot fanascum Bar 23 for å bruke euro på en tallerken(!) svært tvilsom kebab (fotobevis mangler). Om den urolige nattesøvnen må tilskrives gig, øl, mentalhygiene, australienere eller babben er vanskelig å si.
Gig tzwei - zur fetten ecke: Også dette stedet rimelig undergrunn, men denne gangen med rock/punk smak (mens bar 23 var mye mer techno). Kjempediger vegg å boltre oss på her og forventing om enda større crowd.
Berlin hadde ikke tatt høyde for at scumparty var i byen og derfor måtte vi vente med rigging til etter cupfinalen var over. Litt skeptiske til hvilket publikum vi måtte åpne for kom vi likevel fint i gang ca. 23. Vår utskremte tilhørerskare var på plass:
Slutt på det fete hjørnet for oss ca. 03.30, bardama kunne rapportere om meget god crowd og lurte på om vi hadde mange venner. Med ikke lite stolthet melder vi om at vår totale friendlist var på 3 ;>.
Fetten ecke kunne by på hele to fødselsdagsselskaper denne lørdagen og meget god stemning. Veldig interessant å observere publikums-utskiftningen(e) over en 5 timers periode. To svært ivrige publikummere ble observert pekende, kommenterende og aktivt tilskuende i 3 timer(!) på Howies venstre ytterkant.
Igjen - fanascum, uskadd og høy på seg selv, satser på babb denne kvelden også. Vi vandret forbi tallerkensjappa og strøk forbi russer-disco inn på den lokale afrikanske kebabben. Howie er fornøyd med peanøtt-dressingen men Bjols er mer skeptisk til varianten. Etter et vittig møte med de indonesiske ekvivalentene av marvin og audinho, hvor man lærte det indonesiske uttrykket for å være møkkings [are you riding the green horse?], var all luft gått ut av crewet.
Die Roten Punkte - Ich Bin Nicht Ein Roboter (I Am A Lion)
Lifelike and Kris Menace - Discopolis
Alan Braxe/Fred Falke - Rubicon
Ninjasonik - Art School Girls
fanascumparty livemikser lyd og bilde ved hjelp av utdødde AV-miksere, labile laptoper, moderne webdelingstjenester og fagkunnskap. Denne listen er også publisert på upop
I morgen er det dansens dag. fanascumparty har laget en liten liste for å sette den riktige stemningen.
I Bergen arrangerer Bergen Dansesenter, i samarbeid med Kunsthuset WRAP, "Dans i byen" lørdag 25. april fra kl. 10.30 til 02.30. Et samlet dansemiljø i Bergen møtes denne dagen for å vise hele 40 forskjellige danseinnslag! Se programmet for steder og tidspunkter.
På morgendagens upopfest blir det spesialinnslag fra Bergen Dansesenter i samarbeid med fanascumparty klokken 23.30!
Run DMC - it's like that
Datarock - give it up
Sonny J - Can't stop moving!
Denne listen er også publisert på upop god fredag!
Etter to ukers sabbat har fanascumparty listet seg over på skyggesiden av nygårdshøyden og fått ukens anbefalinger fra Hulens retro-rakett; Kjerstin Owren.
Kjerstin startet som DJ på Hulen i 2006 og har siden rukket å bli DJ-sjefen inne i bunkeren. I fjor startet hun og musikalske kolleger Paal Strand og Erlend Hageberg DJ-konseptet Retrorocket med fokus(...) på 40-80 tallet. Den musiske karrieren startet etter sigende da hun som fireåring ble stablet opp på en pianokrakk av velmenende foreldre; siden har det vært alt fra kubjellespilling i band, til jobb som fløytesolist i begravelesbyrå(!).
Hva skjer? Nå for tiden sitter jeg med en masteroppgave i engelsk sosiolingvistikk. Det går dog noe trott, ettersom feltarbeidet i Ghana mitt ble avbrutt etter at jeg ble tråkka ned på en Wyclef Jean-konsert og måtte bli sendt hjem med skjegget i postkassen og nakken i krage.
Ai ai ai! Hvor spiller du når whiplashen har satt seg? Det må bli på Retrorocket på Hulen. Sjekk hulen.no for å finne ut når - det må nok også jeg gjøre.. Kan nevne at mine nyinnkjøpte plater ble funnet i ei sjappe i Berlins Mitte og inkluderer groovy mambo-konfekt fra femti- og sekstitallet samt deilige tyske twist-covers med selveste Fats und die Chessmen.
Vi forstår at du er både bereist og belest - etter din mening hva trenger en by som Bergen for å hevde seg som musikk- og kulturmetropol? Musikk-Bergen kan nok ha godt av å jobbe med sine simultankapasiteter. I mine øyne er ikke den beste musikkbyen nødvendigvis den som er flinkest å tilpasse seg de rådende strømninger enten de er på eller under overflaten, men snarere greier å være en frilynt møte- og boltreplass hvor mangfoldet er større enn tidsriktigheten. Hele metropolbegrepet handler for meg om å være sammensatt, kompleks og full av spennende smug og alléer hvor man lar seg overraske, glede og forskrekke av skatter man ikke kunne drømme om å finne i nærheten av en hovedvei.
Du er jo ikke snauere enn at du kjenner intertuben bedre enn din egen bukselomme - gi oss de tre beste musikkvideoene du har!
Sigur Rós – Glósóli
Denne videoen er en av de fineste jeg vet om. Underfundige, rare, nydelige Sigur Rós. Jeg synes slutten er så fin, litt Peter Pansk.
Junior Senior - Move your feet
Grafikken i denne videoen minner meg om ett av de første dataspillene jeg spilte, Leisure Suit Larry. First guilty pleasure, so to speak. Who needs 3D?
Cab Calloway – The Jumpin’ Jive
Jeg er en sucker for 30- og 40-talls storbandswing, og Cab Calloway er kongen av sjangeren. Ikke bare som vokalist og dirigent, om ofte også som stepper – og aller helst en kombinasjon av de tre. Her har han imidlertid fått med seg to mitraljøser som pent forviser Calloway tilbake til kammerset – eller hva enn de kalte backstage i de dager.
Ja ha, hva annet skal til for at en video/visuals får det til å rasle i eggstokkene? Jeg rasler som en klapperslange når jeg ser Prince i hvilken som helst audiovisuell form; dessverre har han fjernet alle videoene sine fra tuben, og alt jeg har er minnene om Prince-videoene samt en like tynn, men betydelig lengre, samboer.
Du er jo ivrig både på indie, retro og etno - hva er det neste store fra Hulelandet? Shining tror jeg blir moro, og jeg håper å kunne spotte noen vaskeekte indiejazzere blant publikum (hvis det er dét vi kaller frijazzentusiaster nå for tida). Det ville dog være lite hensiktsmessig for en retro-konsept-gründer å vie for mye oppmerksomhet til hva som er nytt. I så måte, og med Retrorockets 40-80-tallsfokus i tankene, kan jeg jo si at MC Hammer virker som en spennende nykommer.
fanascumparty livemikser lyd og bilde ved hjelp av utdødde AV-miksere, labile laptoper, moderne webdelingstjenester og fagkunnskap. Denne saken er også publisert på upop
Henrik Svanevik er for de fleste kjent som den hyggelige robot-gutten i skostredet. Vi vet at han egentlig er en mangearmet androide med tentakler ned i den innerste undergrunn og den luftigste høykultur.
Ikke bare er du butikkeier, men også kurator og platesnurrer, gi oss en kort update på dine prosjekter:
Bergen Soul; sammen med Vegard Aase og Helge Kvamme. Som navnet antyder er det soulmusikk på menyen. Holdt tidligere hus på Hinsides, men har i det siste spilt på både Landmark og Strædet. Tror vi kan skryte på oss et av byens bedre dansegulv, hvertfall om du spør Vegard.
Novelty Sounds; sammen med Helge Kvamme. Her er den musikalske snippen litt mer åpen. Fokus ligger på gladlåter fra 50 og 60-tallet, særlig rariteter og snurrepipperilåter ligger våre hjerter nært. Spiller annenhver måned på Landmark. Neste gang har vi livemusikk i form av byens best garageband: The Better Man Than You (!)
Indieaften; sammen med de hårete karene Eirik Lande Dott Kom og Erik Fossen utgjør jeg Indieaftens Dj-laug. Her har den musikalske snippen raknet helt, slipset er rundt hodet og alt er lov. Ihvertfall etter midnatt. Klubben er Indie først og fremst i ånd og gjennomførsel, heller enn i musikken. Eller.....73% av musikk som spilles er i Indiepop- og rocklandskapet, resten er et sort hull.
Litt som Shaggy og Snoop Doggy Dog dukker Transformator opp fra intet en gang i blant for å presentere noe nytt. Uten noen nevneverdig likhet med noen av de nevnte popstjernene, presenterer jeg og Petri Henriksson konserter i Bergen og Berlin når vi får tid og lyst. Vi har holdt på i en mannsalder og har sannsynligvis gått i minus... men vi liker det helst slik
Når mørket har lagt seg i skostredet forvandler den lille Robotbutikken seg til konsert- og foredragsscenen Robotaften. I hvertfall en gang i blant. Alt fra frijazz, støy, politisk ladet køntry, grafisk design foredrag, bokopplesninger og homofanzinelanseringer kan oppleves mot en symbolsk slant med mynt. Så er jeg også med i designkollektivet KNOT ved klosteret på Nordnes.
Festspillene/Borealis/Ny Musikk/Utmark; her jobber jeg som booking, kunstnerisk rådgiver, produsent og lignende, Rollene veksler litt, og noen av dem betaler til og med(!).
Nå om dagen jobber jeg med å lansere runde 2 av Robotee og runde 1 av Roboprint. Robotee ble startet i 2006 sammen med designer Martin Kvamme, og hadde som formål å fremme unge designere og illustratører side om side med mer etablerte datakunstnere. Runde 1 hadde navn som Kim Hjorthøy, Non Format, Grandpeople og Blank Blank. Serie 2 har bidrag fra England, Tyskland, Amerika og gode gamle Noreg. Roboprint ble lansert med et limitert, signert og nummerert print fra en av mine store favoritter David Shrigley. Dette er et resultat nesten to år med årbeid, så det er gøy å endelig kunne lansere de nye designene.
Vi mistenker at du har surfet rundt intertuben et par tre ganger – vær snill å del dine favorittklipp (musikalsk og visuelt) med oss:
Jeg er stor fan av japanske Nagi Noda som dessverre gikk bort i september i fjor, skarve 35 år gammel. Mange har nok sett hennes hysteriske morsomme puddelworkoutvideo. Men min favoritt er nok musikkvideoen hun lagde for Yuki i 2003. Et resultat av ekstremt mye forarbeid og minimalt etterarbeid. én tagning, en hel landsby av statister resulterer i et fantastisk video i mine øyne. Første gang jeg så den fikk jeg litt samme følelse som tredje gangen[!] jeg så Daft Punk sin Around The World video og forsto at det var én tagning. Noda var på mange måter Japans vesjon av Michael Gondry. Videoen ble i 2006 omgjort til i en Coca Cola reklame, her er det litt mere budsjett, men originalen er fortsatt best. Alle burde sjekke ut resten av hennes video, foto og designkarriere. Her finnes også videoene i bra oppløsning, youtube er ikke Noda verdig; http://www.naginoda.com/ .
Burde også legge til at jeg syntes selve sangen til Yuki er ganske slitsom og kjedelig, og dette til tross for at jeg er svak for japansk popmusikk.
Story from North America
En kompis viste meg denne for en stund tilbake. En surrealistisk blanding av David Shrigley og Daniel Johnston med hippieaktig eventyrmoral. Flott arbeid av Kirsten Lepore.
Mego 2xl
Her er en flott gammel reklame for den siste roboten jeg har kjøpt. Den er nesten like tøff i levende livet.
Cheburashka
Østblokkland på 60-tallet kunne lage bare-tv som ingen andre. Her er en av mine favoritter Cheburashka. En liten apelingnede krabat og hans beste venn, trekkspillkrokodillen Gena. De får besøk av deres nemesis den gamle heksedamen som jeg ikke helt vet hva heter. Men i dette klippet er alle venner av en eller annen grunn..
Hva skal til for at en video/visuals skal koke ditt hode?
Jeg er ganske altetende når det gjelder audiovisuell pynt. Men jeg er nok litt svak for det lekne og naive. Man får også pluss i margen om man bruker elementer som ikke finnes i Adobepakken. Kombinasjonen saks, lim og tastatur er ofte en vinner hos meg. Om ting blir for koolt, stilrent og stramt mister jeg fort interessen. Litt som et spedbarn eller en hund. Men jeg liker hippe ting også, jeg sitter ikke bare hjemme å ser på Kolargol og penguinomslag fra 60-tallet...
Du er jo ivrig både på indie og high-brow scenen – fortell hva står på plakaten din for tiden?
David Heatley sin My Brain is Hanging Upside Down. Den beste tegneserien jeg har lest på lang lang tid. Heatley åpner opp både hjerte og hjerne og holder ingenting igjen i sin selvbiografiske debut. Gjennom sin naive tegnestil forteller han uhemmet om alt fra seksualitet, raseproblematikk, vennskap, jobb, familie og det å bli voksen.
Vi følger David fra han er barn, gjennom tenårene og fram til han selv bli far. Heatley sine betroelser er ekstremt personlig og han tar coming of age/selvbigrafi tegneseriesjangeren til et nytt nivå. Og til alle som ønsker å fnyse litt av tegneserie, og mener at dette ikke er en seriøs kunstart, kan jeg opplyse om boken er utgitt på det superkredible kunst og design forlaget Phaidon.. så det(!) davidheatley.com
Jeg er også veldig glad i russiske Yulia Brodskaya og hennes "papergraphics" om dagen. Yulia klipper ut metervis med papp- og papirstrimler som hun møysommelig setter sammen til en slags oregamicollage av bokstaver og figurer. Med første øyekast ser det ut som dataarbeid, men med nærmere gjennomgang ser man håndverket. Imponerende! artyulia.com
Jeg oppdaget også en svenske ved navn Kalle Mattsson forleden. Han har en veldig variert portofolio. Alt fra detaljerte blyanttegninger via mat og fontcollager til photoshoparbeid. Liker ikke alt han gjør like godt, men en av de mest spennende grafiske designere jeg har snublet over på en stund. hijackyourlife.com
Avslutningsvis – hva burde hypes langt utover det anstendige I dine øyne? Om jeg skulle be om en hype ville det kanskje vært at noen begynte å dokumentere alt det bra som skjer innen plakatkunst her i byen. Det slår meg hver gang jeg er i utlandet hvor mye bra som skjer på denne fronten i Bergen.
Plakatestetikken er nokså grusom mange plasser. Enten er det overglossy Sony Records aktig, eller så er det feil side av kopimaskinestetikken. Stort sett har alle klubbene her i byen fine og originale plakater. Dette blir på mange måter en shout out til arrangørene i byen som ligger arbeid i å promotere arbeidet sitt på en god gammeldags måte. Noen burde samle dette på en blogg eller noe. Hadde vært gøy å se utviklingen om noen år.
fanascumparty livemikser lyd og bilde ved hjelp av utdødde AV-miksere, labile laptoper, moderne webdelingstjenester og fagkunnskap. Selv om vi leverte litt seint denne gangen er vi tilbake neste torsdag med en ny gjesteanbefaling fra intertubens audiovisuelle krysningspunkt.
Mens befolkningen holder et berettiget torskeblikk mot Loddefjorden svever det gullstøv i sentrum. Jørgen Haaland har denne uken kastet tryllepulver i øynene på fanascumparty - og vi gnir det inn.
Du har fått utrettet mye på kulturfronten, tross din relativt unge alder. Hva har du gjort de siste årene?
I løpet av de siste årene har vel jeg blitt til en slags grafisk designer. Går på Khib, visuell kommunikasjon og driver en del med bevegelig grafikk. Ellers har det vært musikkprosjektet Stöv siden rundt 2000 som har vært hovedfokuset. Det har vært et samleartistnavn for alt jeg har laget av musikk opp gjennom tidene, så soundet på prosjektet er ganske mye forskjellig. For tiden er det en slags electro/rock/pop. Forresten spiller vi live i Oslo torsdag 26. Mars, på Garage.
Herlig generisk sjanger. fana oppfordrer selvfølgelig alle som har mulighet til å få med seg konserten. Kan du fortelle et gran om Stöv, og eventuelle sideprosjekter.
Stöv er blitt et trehodet monster og vi er vel alle djer og. Meg på programmering/synth/vokal, Jacob på turntables/perc og nå også mini-vjing, CT på gitar. Når det gjelder djing så har Jacob sin faste klubb på NG2 i Bergen, CT er annen hver helg nede i Stavanger og DJer på div plasser med Nite Site, og så er det bare meg igjen uten fast klubbkonsept, med får frekventerte oppdrag i histen og pisten. Min sound bak spakene er electro/house som ikke skal være for pretensiøs. For det å prøve å være veldig spesiell er bare kjedelig guttemusikk anyway. Det er damene som drar dansegulvet, evt Ola Leier.
Interessant betraktning. Har du noen videoer på lager?
Som en liten bonus så har jeg tatt med teaseren til den første musikkvideoen til Stöv som kommer om en måned eller noe sånt.
Prodigy - Smack my bitch up
Alle ble blown away av denne kontroversielle musikkvideoen. Det er grisekul video til en grisekul låt av et av verdens beste band (ja fremdeles). Man følger personen gjennom utelivet i London, med en overraskende slutt som ingen hadde sett for seg. Det var en del feministgrupper som ikke likte oppfordringen til å slå damene sine. "Samplet" er fra Ultramagnetic MC, men der igjen spilt inn på nytt til denne låten av Kool Keith (går ikke an å sample den rett i fra original låten).En ting: Satan så godt denne låten og for den del platen holder seg fremdels. Dette e 1997 for you!
Madness - Our House
Digger denne låten. En all time classiker. Har lenge lekt med tanken om å covre den, men så synger han så jævlig fort mot sutten og jeg får ikke med meg ka han sier. Vidoen er jo ganske hest/hest om å være i et hus man bor i, ikke så interessant.
Så absolutt god låt, litt kjedelig video, men ser ut som om de har det kjekt.
Sufjan Stevens - John Wayne Gacy Jr
Kanskje den mest overraskende er denne fra Sufjan Stevens. I bunn er dette erkeamerikansk folk med stryk, og det er noe jeg ikke akkurat hører mye på. Men det som er veldig spesielt med denne låten er teksten. Det er en veldig forstyrrende og vakker låt om en massemorder som lokket gutter til å være med han, og han la likene under gulvet i huset sitt. Han ble ikke oppdaget før naboene begynte å kjenne stanken fra huset. Pedofili/massemyrding pakket inn i en vakker sang. Musikkvideomessig liker jeg alle disse royalty free klippene som er brukt.
Noen tanker om visualitet?
Har ikke mye krav til hvordan det ser ut utenom at det ligger en tanke bak. Hip hop videoer er for eksempel gørr kjedelig. På tide å finne på noe nytt i den leiren. Men ingen kan klage over noe som ser nytt og fett ut. Greier man det så er det bra.
Hva er planene dine fremover Jørgen?
Overta verden og spise is. Men det er mest fordi jeg ikke spiser så mye is til vanlig, og etter Erlend Loe sin bok så vet man at opplyst enehersker er det beste. Ellers er det vel å få seg jeg kontor/øvings lokale. Trenger ikke se så veldig langt inn i fremtiden. En plass der man kan rulle frem og tilbake med kontorstolen. Det hadde vært fint.
fanascumparty livemikser lyd og bilde ved hjelp av utdødde AV-miksere, labile laptoper, moderne webdelingstjenester og fagkunnskap. Hver torsdag fremover presenteres en ny gjesteanbefaling fra intertubens audiovisuelle krysningspunkt. Denne anbefalingen er også publisert på upop.no
Forrige ukes bloghousehoring nødvendiggjør softing i contentgryta til Audinho da Vitrola, alias Audun Stokke Hole.
De fleste vet du er en kar med petapeiling på musikk, men hva er bakgrunnen til dagAudun?
Jeg kom tilbake til Bergen i 2006, etter halvannet år i Brasil og ett i Oslo. Ble etter hvert med i studentradio- og DJ-truppen Den Tredje Verden, som nå er blitt til Klubb Kannibal. Jeg har hele tiden tappert forsøkt å studere lingvistikk, og har på mystisk vis fått sopa sammen en bachelorgrad. Men det som egentlig tar tiden og kreftene, er DJ-ing og skriving om og rundt musikk, brasiliansk-inspirert gitarklimpring og et par romanprosjekter som etter hvert begynner å likne noe. Jeg jobber også på Platekompaniet, og skuffer kanskje mange når jeg sier at min drosjesjåførkarriere kan se ut til å være over. Alt i alt hører jeg mye mer musikk på en gjennomsnittsuke enn jeg anser som sunt, så jeg prøver å ha en hvit og stille uke i ny og ne.
Du har jo vært involvert i flere ulike klubbkonsepter, samt radio. Fortell mer.
Min og Henning Severuds radiodokumentar "Tropisk kulturkannibalisme", om musikken som oppstår i møtet mellom den brasilianske folkesjela og all den vestlige popmusikken de konstant bombarderes med utenfra, har nettopp hatt première på Studentradion i Trondheim. Klubb Kannibals doku "Arven etter Fela" ferdigstilles denne våren, og har forhåpentligvis premiere før sommeren. Klubb Kannibal spiller jevnt og trutt på Strædet en gang i måneden, og blir nok å se på andre scener rundt om i Bergen, samt på noen festivaler i sommer. Så har jeg også La Bibliothèque Musicale på Landmark en fredag i måneden. Det blir nok en bissi vår. Ser ut til at du kommer på plussiden når kulturregnskapet skal gjøres opp. Vi må ikke glemme de tre videoene. . .
IAM - Je Danse le Mia
Denne videoen med en for oss nordboere (iallfall for meg) obskur hiphopgruppe fra Marseille, er sikkert kjent for mange gjennom DVD-boksen med videoer av Michel Gondry. Den er full av humor, noe det ikke er altfor mye av i dagens hiphop. Jeg liker veldig godt måten videoen er klipt: den leker på en måte med musikkvideoens krav til frenetisk rask klipping, og holder allikevel fokuset på enkeltbilder uten at den frenetiske følelsen svekkes. Jeg liker også byrommene som portretteres i videoen, noe som ofte vekker min interesse i musikkvideoer. (For øvrig kunne jeg ha valgt ut flere andre videoer av Michel Gondry. Blant hans andre klassikere finner vi "Human Behaviour" med Björk, "Everlong" med Foo Fighters, "Protection" med Massive Attack... ingen DVD-samling er komplett uten "The Work of Director Michel Gondry"!)
Jeg blir alldeles trollbundet av denne videoen, noe jeg gjerne blir av vellykka sammensmelting av animasjon og den virkelige verden. Det gjør naturligvis heller ingenting at Spektor er den vakreste og mest talentfulle dama i showbiz. Videoen gir meg assosiasjoner til Terry Gilliams animasjoner for Monty Python, i sin lek med historisk billedmateriale. Morsom og fantasifull. Regissert av Adria Petty, som står bak andre videoer av Spektor, samt noen av Brazilian Girls, et av mine andre favorittband de siste årene.
Röyksopp med Erlend Øye - Remind Me
Prisbelønnet video av Ludovic Houplan og Hervé de Crécy. Tror jeg kan si at dette er min musikkvideofavoritt gjennom tidene. Den spiller på mange elektronikagenrers appell til mannlige populærvitenskap-geeks, og er visuelt fullkommen. Har ikke så mye annet fornuftig å si om denne, annet enn at jeg bare sitter og tenker "Ja! Ja!" hver gang jeg ser den. Genialt enkel, ganske enkelt genial. En mønstermusikkvideo, enkelt og greit.
Vi tenker at du bruker livet ditt mer fornuftig, enn å se musikkvideoer 247. Men du har gjerne noen tanker om musikkvidoer og visuals generelt?
Jeg er egentlig ingen stor fan av musikkvideoer. I begynnelsen av tenårene så jeg mye på Super Channel og MTV. Men nå om dagen blir jeg mest stressa av all den raske klippingen og den vanligvis komplette mangelen på den gode historien, litt som i postmoderne kortprosa. Jeg tror vel at musikkvideoen i hovedsak inngår i den visuelle merkevarebyggingen av artisten og, i et større perspektiv, er med på å definere den visuelle representasjonen av musikkgenrer og scener (enten de er geografisk eller genremessig bestemt), på samme måte som platecovere, scenedeko og slikt. Jeg er ikke så opptatt av å lese CD-covere, og dermed heller ikke så opptatt av musikkvideoer. Det er ikke ofte jeg merker meg en musikkvideo om jeg ikke liker låta.
Jeg foretrekker musikk brukt vellykket i spillefilmer, og langt på vei også musikk når den er lagd TIL slike bilder, heller enn bilder lagd for å passe musikken (slik musikkvideoer nødvendigvis er). Goblins musikk til Dario Argentos giallo-filmer, som "Suspiria" og "Profondo Rosso", er blant mine største filmopplevelser, og hadde vært utenkelig uten musikken. Det er de som mener at David Lynch sin "Lost Highway" er en eneste lang musikkvideo, i så fall en jeg liker veldig godt.
Summa summarum, den beste musikkvideoen er utvilsomt en spasertur i Bergen med favorittmusikken din på øret.
Klokt sagt, vi er nok litt mer F5 i hodet enn deg. Hva skal Audinho gjøre fremover?
Mine framtidsplaner er å jobbe til smør på brødet, og rydde tid til skriving og forhåpentligvis også litt egen musikkproduksjon. DJ-ingen fortsetter så lenge ting går framover, noe det definitivt gjør om dagen. Før eller siden kaster jeg vel hele Bergenstilværelsen på båten, og flytter til en bitteliten by i et subtropisk klima for å skrive romaner med kannibalistiske over- og undertoner.
Lykke til med alt. Hvem skal vi holde gluggene åpne for fremover?
Hvem skal vi holde gluggene åpne for framover? Jeg tror her jeg skal være navlebeskuende nok til å svare at Bergen er en veldig vital, interessant og inspirerende musikkby om dagen. I tillegg til den lokale scenens band og DJ-er, blir ildsjelene stadig flinkere til å knytte kontakter med folk utenfra og få dem til byen. Tipper at alle Upops lesere har folk i musikklivet i byen som du stoler på, og som kan gi deg tips om ting akkurat DU ikke kan gå glipp av! Gå på konserter og ut på klubber for å danse så ofte du kan, det er bra for din fysiske og mentale helse, og for musikkens ve og vel.
fanascumparty livemikser lyd og bilde ved hjelp av utdødde AV-miksere, labile laptoper, moderne webdelingstjenester og fagkunnskap. Hver torsdag fremover presenteres en ny gjesteanbefaling fra intertubens audiovisuelle krysningspunkt. Dette innlegget er også publisert på upop.no
Vi tok konsekvensen av vårt virke, og møtte Herr Blog House.
Noen ganger trenger verden generelt, og Bergen spesielt, øyeblikkelige svar på livsviktige spørsmål i vår post-napsteriske tidsalder. På med pressehatten, skylapper av journalistisk integritet og tuber av institusjonalisert mangel på selvinnsikt.
Ehhh... Mr. Steve Aoki, we are doing this thing for a Norwegian blog [...], top three music videos, please?
Tro det eller ei, han var akkurat slik som du og meg. Karbonbasert og alt. Og han gav villig vekk tre videoer til oss, og fikk helt unntaksvis lov til å slippe våre sedvanlige krav til grundig analyse av hver enkelt musikkvideo.
Men's Recovery Project - Million Man March
Scanners - Bombs
The Bloody Beetroots - Cornelius
Vår konklusjon er at alle våre tidligere gjesteanbefalere har hatt bedre musikkvideosmak. Men så er da Aoki solid bundet av sine kommersielle interesser i Dim Mak og har muligens mistet kunsten av syne i sine egne bukselommer.
Dim Mak refererer for øvrig til et slags dødsstøt innen kamsport-mytoset. Begrepet har blitt brukt med variende unøyaktighet i populærkulturen, best husker vi Jean-Claude Van Damme i den legendariske filmen Bloodsport fra 1988. Filmen er angivelig basert rundt en sann historie og skapte rettslige tumulter rundt "opphavsmannen" Frank Dux og Van Damme som spilte ham under samme navn i filmen.
Dim Mak – Van Damme
fanascumparty livemikser lyd og bilde ved hjelp av utdødde AV-miksere, labile laptoper, moderne webdelingstjenester og fagkunnskap. Hver torsdag fremover presenteres en ny gjesteanbefaling fra intertubens audiovisuelle krysningspunkt. Dette inlegget er også publisert på upop.
Denne uken har fanascumparty tatt en prat med ringreven Øystein Grønlund Bekken, og lokket han til å dele fra sin historiske skattekiste.
Øystein er en mann med lidenskap for musikk - i Bergen snurret han plater med "floora" allerede på slutten av nittitallet, og har holdt koken siden da. Han har kanskje ikke rukket å bli en grand old man, men etter del to av Elektro Odyssé plasserer han seg definitivt både som nybrottsmann og historieforteller.
Du er en mann med beina oppi flere konsepter rundt omkring – kan du gi en kjapp update på dine engasjementer?
Nå for tiden er det først og fremst Definition Of iLL som er mitt fremste engasjement med hiphop og reggae og dancehall på menyen. Men det er jo ikke til å legge skjul på at Elektro Odysséen har blitt såpass godt mottatt at det er noe mer på gang i forhold til det… Jeg vil nok alltid dukke opp med mine konseptuelle klubbkvelder, så ikke vær redd – det er mer i vente! :>
Vi er i nesegrus beundring over tyngden som legges på bordet i dine elektroniske odysseer – hva er drivkraften i denne formidlingstrangen?
Her er det lett å bli svulstig i formuleringene, men jeg er nok en person som er musikkinteressert langt over gjennomsnittet. Siden jeg (som mange andre) begynte å breake til Break Machine i 1984 har jeg vært hekta på musikk. Jeg begynte å spille plater ute med en gang jeg ble attenåring og anser det som en stor del av livet mitt. Det er jo nesten litt trist og stusselig, men det er i stor grad med på å definere meg selv som person og menneske. Jeg får et kjempekick når noen oppdager et fabelaktig stykke musikk via meg. Slike publikumsreaksjoner, og folk som kommer etter spillejobber for å diskutere musikk på et plan jeg kan identifisere meg med, er jo gevinstene av å holde på med dette. I tillegg til mine egne musikkopplevelser der og da også selvfølgelig.
Du har gjort en massiv research for å kunne holde dine historiske elektronika-sett. Vi håper du vil dele det destillerte gullet du har funnet på intertuben av musikkvideos, og gi oss en definitiv perle fra hvert av de siste tiår:
Vanskelig å plukke ut blant så mange gode, men jeg får vel lande på:
Jeg kunne jo for så vidt valgt “Planet rock” i stedet, men denne er enda mer hysterisk å se på. En del “eksperimentelle visuelle teknikker” ute og går her og det er jo bare å brøle av latter. Imageoppbygging, garderobe og rekvisitter var temmelig drøye back in the days!!
90: Ken Ishii – Extra
Jeg husker jeg ble ganske fascinert av japanske animéfilmer tidlig på nittitallet, og denne er regissert av samme mann som står bak kultklassikeren “Akira” – Koji Morimoto. “Extra” er tatt fra Ishiis “Jelly Tones” som kom ut i 1995 og står fortsatt i dag igjen som en ganske så betydelig teknoskive fra nittitallet. Jeg har i hvert fall lyttet til den de siste tretten åra.
2000: Aphex Twin – Rubber Johnny
Det er vanskelig å plukke ut blant Chris Cunninghams videoer, men Rubber Johnny er akkurat passe “freakish” og har et fabelaktig estetisk uttrykk med menneskets lemmer og ledd i en heseblesende rytmesync-orgie. Jeg fikk også litt “flashback” på denne da jeg spilte sammen med tre vjs fra “BeNeLux” der de nesten utelukkende brukte bilder av ulike ledd og knokler. Chris Cunningham: Ingen over, ingen ved siden av. Med Gondry på en god andreplass. :>
Uavhengig av historien – hva krever du av en god musikalsk visualisering?
Det er egentlig like lett som det er vanskelig : Rytmisk synkronisering mellom lyd og bilde, et estetisk vakkert, grusomt eller styggfint visuelt uttrykk og et snev av “den gode idé”. Det må ikke nødvendigvis være banebrytende originalt, men det bør helst ikke være strømlinjeformet og gjort flerfoldige ganger før.
Hva er fremtiden for Odysseé-prosjektet?
Her velger jeg å holde kortene litt tett foreløpig, men flere arrangører har tatt kontakt og er interesserte i å sette enda et gjensyn på plakaten. Jeg har jo gjort meg opp ulike erfaringer ved disse to odysseene, og satser på å kunne presentere “det beste av det beste” ved neste anledning. Du skal ikke se bort fra at U-TeQ blir å finne bak spillerne i nær fremtid.
Vi gleder oss!
Helt til sist: I dine øyne og ører hva er det allmuen definitivt burde ha gjenoppdaget, men ikke helt fått med seg?
Nå er det kanskje litt i overkant nostalgisk å dra fram disse to gamle psykedelia perlene, men de er definitivt blant mine favoritter. Alle har godt av å snuse i backkatalogen til Future Sound Of London og The Orb. FSOL anser jeg som ambientens største produsenter ved siden av Biosphere og Aphex Twin, og man kan i hvert fall trygt kjøpe de 4 første albumene de ga ut. Videoene er jo temmelig symptomatisk for den perioden og kan gjerne bli litt vel syrete, men dog…. De “litt under pari” versjonene man finner på youtube yter nok ikke disse gamle fractal/morphvideoene den rettferdigheten de fortjener, men er forhåpentligvis verdt en titt likevel. Forøvrig anbefaler jeg (nesten) alle videoene til FSOL, men er kanskje farget av at de har gitt ut tre av mine favorittalbum innenfor ambientsjangeren.http://www.blogger.com/img/blank.gif
fanascumparty livemikser lyd og bilde ved hjelp av utdødde AV-miksere, labile laptoper, moderne webdelingstjenester og fagkunnskap. Hver torsdag fremover presenteres en ny gjesteanbefaling fra intertubens audiovisuelle krysningspunkt. Dette intervjuet er også publisert på upop.
fanascumparty har denne uken spurt illustratør, barista, plateprater, dj, musiker og teknolog Jacob Lysgaard, om hans syn på visualitet og inspirasjon.
Jacob Lysgaard er kanskje best kjent for Bergens publikummet under navnet Totem når han sviger svansen med oldies og afrobeats under Rewind! på Kvarteret. Men Jacob har flere jern i ilden – han er mannen bak upopCast, barista på dromedar i strandgaten og designer av de vakreste visuals og plakater. Under navnet Dj Lys spiller Jacob elektronica, ”house og sånt”, og så spiller han i bandet Stöv.
Rewind! er et konsept du er ansvarlig for på NG2 – fortell. REWIND! ble skapt av undertegnede (under navnet Totem) sammen med Captain T i 2005, i stjernesalen på Kvarteret. Når Captain T flytta tilbake til Oslo i sommer, tok DJ Dinomyte, en allerede fast gjest og dyktig musikkmann over som makker. T hadde mye gamle originale sjutommere, Dino har en mer moderne vri, som er innmari spennende.
Greia har hele tiden vært et slags absurd konglomerat mellom forskjellige stiler, ettersom vi ikke følger noen spesiell sjanger hele kvelden. Vi begynner kvelden med Dub og Soul, og girer oppover etterhvert med Funk, Disco, Reggae, Dubstep, gullalder-Hiphop, og original Elektro fra slutten av åttitalet og deromkring.
Vi prøver å komme med noe nytt hver kveld, i tillegg til nye låter. Noen ganger har vi nye visuals, andre ganger nye lyder. Jeg utvider jo mitt eget soundsystem hele tiden med nye ting, det nyeste er en dub-sirene (søk på youtube) som jeg har loddet sammen selv fra scratch. Vi prøvde den ut live første gang nå på lørdag, og den drepte. På en god måte altså. I tillegg har jeg med en sampler, trommepads, kubjelle, ekkomaskin og den slags.
Jeg har radiobakgrunn fra soul-programmet MoveOnUp, og Dinomyte er programleder for reggae-programmet Forward, så det er ikke rart klubbene våre blir en slags lyd-collage. Er verden klar for en Dj som har trommesolo midt i låten? Vi sier ja!
Før vi skrider til verket - hva er dine krav til en god video/ gode visuals? Det er lett å bli oppslukt i gode tekniske ferdigheter, eller kunstnerisk verdi. Hemmeligheten, for meg, ligger i balansen mellom disse. En som virkelig kan balansere kunst med design, behersker god grafisk kung fu!
"House of cards" (ad)
Et godt eksempel på hvor bananas man kan gå, når man har grisepeiling på hva man driver med. Jeg holder på å lære meg liknende ting for tiden, så sånt som dette blir innmari inspirerende.
"Foam city" (ad)
Noen ganger blir det dermed litt voldsomt mye nerding på skjerm, da er det fint å huske på at du kan dra fram et kamera og gjøre det på gamlemåten.
"If Mos Def were president" (talkie)
Mos Def er øverst på min (og sikkert mange andre) sin palle for smarteste mann i musikkindustrien. Mannen er jo bestekompis med både Al Gore og Kanye, det er litt av en kløft å spenne over. Denne videoen viser også noen fine graphix.
Du er jo student innen visuell kommunikasjon og mester i auditiv formidling - kan du dele hva som er din hovedinspirasjon for tiden? Tjumm.. Visuelt sett er det alltid lett å få inspirasjon, det er bare å snu seg til min smukke frue. Klassekameratene mine er alltid full av input og output, og er de for opptatt med å skyte hverandre i huet i et eller annet spill, er ffffound.com og dropular.net som komprimert inspirasjon klemt ned i en liten flaske og dryppet utover skjermen. Eller jeg kan kikke ut vinduet, kanskje et platecover inspirert av gravearbeidene i gata hadde vært noe?
Mens vi er inne på inspirasjon - hva dine nyeste planer musikalsk og auditivt? Vel, en ny sesong med REWIND! har begynt, så vi jobber med å hanke inn flinke gjesteartister/djs der, i tillegg til å jobbe me det visuelle uttrykket til klubben. Vi jobber og med å booke oss sjøl utenfor byens grenser. Bandet jeg spiller i, Stöv, spiller i Oslo i slutten av Mars, det blir jo moro og trenger en del planlegging, vi skal og lage en mixtape framover. Jeg driver også å hanker inn innhold til UPOPCAST, podcasten til UPOP altså, som gikk live ganske nettopp.
Og til sist - hva vil koke kålen til verden i tiden fremover? Enda mere humbug og finanskrise! Jeg satser på at min nye bestekompis Barack O. begynner å svinge koster og rasle med sabler, så får vi se. Men kommer det ikke flyvende biler før 2015 skal jeg spille the honey drippers' "impeach the president" på full guffe.
fanascumparty livemikser lyd og bilde ved hjelp av utdødde AV-miksere, labile laptoper, moderne webdelingstjenester og fagkunnskap. Hver torsdag fremover presenteres en ny gjesteanbefaling fra intertubens audiovisuelle krysningspunkt. Dette intervjuet er også publisert på upop.
Denne uken har vi møtt Oslos egen Månestråle, Kristine Bjørnstad.
Selv om du opprinnelig er fra Bergen, er navnet ditt kanskje ikke så kjent for folk flest her i byen. Fortell litt om hva du sysler med?
Jeg har jobbet med promo, label management og digitale saker og ting i Tuba Records. Med norske band som f.eks Lukestar, Rumble In Rhodos, Skambankt, My Little Pony m.fl, utenlandske inkl. Band Of Horses, Yeasayer, The Gaslight Anthem, Okkervil River etc.
I tillegg har jeg indieklubben Get Dancy! sammen med Spoon Trains Simen Herning. Vi startet omtrent samtidig som jeg begynte i Tuba. Altså nesten to år siden. Klubben har vokst fra å være en liten indieklubb på lille Skuret i Oslo til å fylle opp bl.a Parkteateret, NG2 og en liten park i Milano. Konseptet har vært enkelt og greit fra starten: vi spiller skamløse indiehits til krampen tar oss.
Da har vi plassert deg i terrenget. Hva er planene fremover for Tuba og Get Dancy!?
Tuba: Ekstremt travelt for tiden. Januar var rockemåneden med slipp av nye album fra Skambankt og El Caco. Nå blir det mer indie. Nye plater med Beirut, Ungdomskulen, The Little Hands Of Asphalt, Sigh & Explode, Handsome Furs, Peter Bjørn & John etc. skal snart slippes.
Get Dancy!: Vi fortsetter som før med sporadiske klubbkvelder på forskjellige steder i Oslo. I januar hadde vi en fantastisk kveld på Parkteateret med The New Wine som gjester, og fremover blir det by:larm nachspiel, spillings på slippfesten til Miss Harmonica på Revolver i mars, og testing av Garage Oslo som danseplass i april. Vi er også invitert til å returnere til både Bergen og Milano og håper å få til begge deler.
For et driv! Til verket: hvis du skulle velge 3 videoer fra øverste hylle for å dele med Upops lesere, hvilke ville det være og hvorfor?
Rumble In Rhodos – Flavoured Envy
En av fjorårets beste låter måtte visualiseres med en av fjorårets aller beste videoer. Prikkfri animasjon og fiffige detaljer som passer perfekt til bandet og musikken. Vanligvis mister jeg interessen midtveis i musikkvideoer, denne holder meg interessert hele videoen gjennom.
Mystery Jets – Young Love
Feelgood låt, med tullete feelgood video. Jeg synes bandet ser kule ut og liker de klare fargene og 80/90-tallselementene brukt i styling og kulisser. Lekent og upretensiøst ligger de seg gjennom videoen, ispedd klossete koreografi og festlige detaljer. Høydepunktet er selvfølgelig når de knipsende hendene ved siden av Laura Marling forvandles til kyssemunner uten noen som helst bruk av nymotens virkemidler.
En fullendt match mellom lyd og bilde. Den klagende og seige vokalen underbygger perfekt de utdradde pixelerte bildene. Noe som gjør den både drømmende, fin og grotesk. Den føles veldig digital og moderne, men gir også en nostalgisk fornemmelse av 80-tallet, NRKs prøvebilde og lek med kaleidoskop. Det hjelper selvfølgelig også på at låten er ekstremt bra.
Vi aner at du vet hva du vil ha, hva krever du av en god video / gode visuals?
Jeg vil underholdes. Det trenger ikke nødvendigvis være teknisk perfekt, eller nyskapende på noe som helst vis så lenge den har noe som fanger interessen. Hva akkurat ”det” er, er det vanskelig å svare på.
Høres kjent ut. . .Til slutt, et het tips for fremtiden?
DM Stith! debuterer med langspilleren Heavy Ghost om to uker og høres ut som en perfekt krysning av Sufjan Stevens, Jeff Buckley og Antony. Første single ut er Pity Dance, se og hør:
fanascumparty livemikser lyd og bilde ved hjelp av utdødde AV-miksere, labile laptoper, moderne webdelingstjenester og fagkunnskap. Hver torsdag fremover presenteres en ny gjesteanbefaling fra intertubens audiovisuelle krysningspunkt.
Lars Jacob Pedersen har snart 600 studiepoeng i moral, og en uforskammet kunnskap om musikk. Ukens gjest er Powerlars, akademiker og artist.
Du har vært borte fra det musikalske rampelyset i det siste, hva driver du egentlig med for tiden?
I det siste har det gått mye i jobb og slikt, da jeg er inne i siste semester av PhDen min. Det innebærer skriving, presentasjoner, reising og mer skriving. Og mye kaffe. Skal være ferdig til sommeren, og det blir herlig.
The Work , Powerblytt Records, Powerblytt Klubb . . .hva skjer på de ulike frontene?
Til tross for stor arbeidsmengde forsøker vi likevel å holde liv i The Work og Powerblytt. Vi har nå klar alle låtene som skal med på albumet, men to og en halv av dem må vi fortsatt fullføre innspillingen av. Ellers har vi gjort litt remiksarbeid – sist for New York-guttene i The Virgins og BM Linx. Vi driver også og leverer låter til diverse amerikanske og britiske artister og håper at vi snart får napp. Vi leverte til Missy Elliot, men den kom ikke med på albumet, gitt!
I Powerblytt-kontekst skal vi kanskje gjøre et par diverse artister-releaser snart, men det er ikke helt avklart, så det kan jeg dessverre ikke offentliggjøre ennå. Ellers gleder vi oss til å DJe igjen på UntzUntz med Pastoren på Strædet 21.02 . Lenge siden sist! Blir stas.
Godt. Da er vi oppdatert. Så til saken. Tre videoer med begrunnelse, takk.
Stikkordet for mine tre videoer er enkelhet. Simplicité!
In no particular order:
Den første jeg velger er liveversjonen av ”Sara” med Stevie Nicks.
Stevie Nicks - Sara
Den har i perioder holdt meg i live på kontoret mitt, og har gått på repeat i mange motivasjonsmessige oppoverbakker. Denne versjonen av låten er aldeles spektakulær, og selv om den sikkert ikke lever opp til mange feinschmeckeres forventninger til en video synes jeg det visuelle også er helt utrolig.
Bandet ser fenomenalt bra ut, og det er til de grader en ”the big live shows of yesteryear”-følelse over hele videoen. Jeg skulle bare ønske at det var en enda litt mer kornete og ”disete” kvalitet på bildet. Låten varer lenge, har Hammondorgelsoloer og fantastisk koring i lav bitrate, samt en av de aller største vokalistene gjennom tidene som fokuspunkt.
Ikke bare kan du formelig lukte Chablisen de drikker backstage, du føler nesten at du er med i bandet på grunn av den nære kameraføringen og gode stemningen på scenen. Du kan jo spille perkusjon, for eksempel. Putt meg i en koffert, send meg til California og meld fra om at jeg aldri kommer tilbake.
--------------------
Det andre naturlige valget er ganske annerledes, men har likevel en del til felles med førstnevnte. Vi snakker om ”Stage Persona” av den fabelaktige svenske popacten The Embassy.
The Embassy - Stage Persona
Få ting er mer basalt en et nesten nakent menneske som løper, og man føler også at denne låten kommer svært nær de populærmusikalske grunnstoffene. Låter – og videoer – som denne er jordens salt. Det jeg liker særlig godt med denne videoen er at alt er badet i sol, men likevel er solen litt utenfor rekkevidde. Det er slik jeg alltid har sett på musikken vi lager med The Work også. Drømmen om sol, lengselen etter sol. Og den er det god grunn til å løpe etter. Løp, gutt! Du kommer aldri frem, men de kommer aldri til å ta deg igjen.
--------------------
Siste video ut er også en perle – og en klassiker for vår generasjon. Jeg snakker selvsagt om ”Joe Le Taxi” av Vanessa Paradis.
Videoen har grovt sett fire komponenter, og alle er essensielle. For det første utfører jo Vanessa Paradis tidenes dansemoves ved taxien. Enkelhet i all sin kraftfullhet. En self-confidence som setter selv Serge Gainsbourgs klassiske fremføring av ”Le Javanaise” i skyggen. Taxien er komponent nummer to. Tidvis parkert i farger, tidvis på veien i sort/hvitt. Tredje – og kanskje frekkeste – komponent er silhuetten av saksofonisten. Du store all verden, for en estetikk! Byen er selvsagt siste komponent. Selv om den er i bakgrunnen er byen allestedsnærværende i videoen, og som 9-åring i 1988 er det klart at jeg bare ville til Paris, New York og London. Hvor ellers skulle det være noen hensikt å dra?
Nei, det eneste måtte vært Berlin (*hø hø*), men skjønner hvor du vil hen. Har du noen preferanser på visuals?
Igjen: enkelhet. Av ulik art. Jeg er veldig glad i rendyrkede ideer. Etienne De Crecy sine live-visuals er et eksempel på effektiv enkelhet (som likevel blir kompleks):
Jeg har lyst på en slik scene!
Og som i musikk liker jeg variasjoner over et tema. Det synes jeg vår egen Rannveig Lohne er kanonflink til – blant annet gjennom plakater og live-visuals til Powerblytt-kveldene. Ting som repeteres og gradvis endrer seg.
I en annen ende av skalaen er jeg også veldig svak for amerikansk high school-estetikk i videoer, slik M83 har gjort mye av:
Men det har jo også mye med at de kler låtene å gjøre. Og det er jo det viktigste for enhver video.
I all din travelhet, har du notert deg noen artister du har tro på i 2009?
Ikke akkurat et særlig oppsiktsvekkende tips i dagens bloggklima, men jeg mener at australske Empire of the Sun tegner til å fortsette å levere oppsiktsvekkende god poplåter i tiden som kommer. Singelen ”Walking on a Dream” er jo et høydepunkt i moderne populærmusikalsk historie, og apropos videoer representerer jo den en fantastisk beundringsverdig stormannsgalskap.
Man kan bli forelsket av mindre. Ellers tror jeg at vi vil oppleve at den elektroniske musikken fødes på ny og skuer seg over skulderen til gylne tider. Reinkarnasjonshouse.
Helt tilslutt, tilbake til deg. Hva inngår i dine fremtidsplaner?
Et obligatorisk svar må jo være å gi ut The Work-albumet. I løpet av 2009 - jeg lover! Det innebærer jo i så fall at vi kan begynne på et nytt album. Vi har endret uttrykket vårt ganske mye det siste året, så det blir godt å sette strek for det gamle og kunne begynne med halvblanke ark. Dessuten inngår det i planene mine å ta en ferie snart.
Innlegg
